«Jeg lurer på om jeg kan få tatt noen blodprøver» spør hun, som en av mange på fastlegekontoret i løpet av en uke.
Hun føler seg helt tom for energi, har hodepine, sover dårlig, går opp i vekt og klarer ikke konsentrere seg.
«Det føles som om jeg mangler noe, dette kan umulig være normalt.»
Vi blir enige om å ta en del prøver, men jeg har jobbet med denne problemstillingen i 15 år nå og vet at det erfaringsmessig er forbausende normale prøver til tross for relativt alvorlige symptomer.
Jeg spør henne om hun, dersom alle prøver er fine, har noen formening om hvor energien hennes tar veien.
Så kommer det gradvis fram.
Tidligere livshendelser, familiesituasjonen, omsorgsoppgavene, bekymringen for barna, økonomien.
Sykefraværet fra jobben, samvittigheten som gjør at hun selv ikke tar seg en pause. Hvordan hun har sluttet i koret og spareforeningen for å prøve å samle krefter for å komme seg på jobb.
Hvordan det føles som om man står på en tredemølle som noen stadig øker farten på uten at hun får innvirket på dette.
Historiene som framkommer berører meg; hvis dette har vært filmatisert hadde vi tenkt historien var overdrevet har jeg ofte tenkt.
Vi lager en liste over hennes utfordringer og setter en parentes rundt det hun ikke får gjort noe med.
Hun nevner spontant at hun burde satt av tid til venner og aktiviteter som er lystbetonte.
Jeg motstår fristelsen til å foreslå en sykmelding, for jeg vet hun kommer til å bli bedre og ønsker at hun skal oppleve at hun mestrer dette selv.
Hun kommer tilbake på kontrolltimen. Prøvene var fine. Men når hun spør om hun mangler noe så må jeg svare bekreftende:
- Du mangler evnen til å kjenne når batteriet er på oransje - Du mangler evnen til å sette av tid til å hvile før du blir sliten, til å finne små rom for avspenning, hvilepuls og glede - Du mangler innsikt i hvordan hjernen på utspekulert vis tilfører oss lykkehormoner når vi påtar oss verv, kakebaking og andre aktiviteter som skal bidra positivt til flokken, en rus som går over og etterlater et ansvar det kan være vanskelig å følge opp - Du mangler evnen til å slutte når det er godt nok, men fortsetter med å perfeksjonere jobb, hus, utseende og matlaging - Du mangler helikopterperspektivet; mister det store bildet og langsiktige verdibaserte valgene og har nok med å ta beslutninger fra time til time - Du mangler strategi for hva du skal gjøre mer av, i stedet slutter du med det som pleide å gi overskudd i den tro at tilbaketrekking vil medføre mer energi - Du mangler erfaring med aktiv restitusjon, henfaller til skrolling på mobilen som gir akutt avledning og «pause», men som etterlater deg enda mer nedstemt og mentalt overstimulert. - Du har manglet noen å snakke med
Energiløshet og overstimulering har blitt en folkesykdom, og mens samfunnet inviterer til stadig mer informasjonsinnhenting, deltakelse, sammenligning og prestasjon, så må vi skape de rommene vi kan for å nullstille hjernen.
Da kommer kreativiteten, klartenktheten og energien tilbake.
Marianne Langøygard er fastlege i Levanger, og skriver fast spalte i Innherred.